Matlykke i Piemonte

I Treiso i underkant av en mils fra Alba ligger det et flott lite familidrevet spisested, Osteria dell’ Unione. Steder er kjent for lokal, god og rutikk mat og det var nettopp her Slow Food’s leder Carlo Petrini la siste hånd på verket til manifestet som skulle bli starten på Slow Food i 1989.

RELATERTE LINKER:
Cascina Brichetto et flott bosted i PiemonteSlik lager du kanin i barbaresco

Ved lunchtider en stille sommerdag juli 2012 litt litt spent tok undertegnede med resten av familien på slep plass på et av utebordene.  Her midt i «vinland» med alt sitt mangfold av flytende godsaker anerkjent over hele verden startet den alså, bevegelsen som ville ta tilbake måltidet, maten og gleden ved å den sammen med andre. Hvorfor akkurat her har jeg undret meg på, kanskje det kommende måltid ville kunne gi noen svar?

Jeg hadde kjørt de få kilometerne ned fra vårt fantastiske bosted hos Giovanna på Cascina Brichetto i Trezzo Tinella dagen i forveien for å sjekke ut menyen og det måtte bli lokal hvitvin, Arnelis og en full meny der signaturretten kanin i barbaresco var med.

Menù degustazione bød på « tre antipasti proposti dalla cuchina secondo la stagione assaggio delle norstra pasta fatta a mano come secondo, coniglio con peperoni al barbaresco, dolce misti della casa e caffè.» til 35 euro. Men min «busserull-italiensk» så var det tre forretter, pasta, kanin og husets dessert med kaffe.

Bestillingene var unnagjort brød, stedsegen vin og vann kom på bordet. Så var det bare å vente på forettene.

Første forrett var speket kjøtt og fritert egg med urter, smakte slik spekemat skal gjøre ikke for salt men mør, myk og moden. Og de ulike variantene av kjøtt hadde sin ulike karakter spilte opp til ganens munterhet.

Deretter klassikeren, vitello tonato kalvefilet med tunfisksaus,nydlige råvarer i harmoni,

etterfulgt av rått kjøtt, carne cruda, helt rått!

Secondo var tajarin med ragu, pastaen myk men likevel fast og sausen en harmoni av smaker ekte umani…

Så til signaturen kanin i barbaresco.

Den smakte som de staute norske grytene og servert rustikt, rett på tallerken kanin og papirka, uten røyk og skum og annet fiksfakseri som er på moten i Norge nå for tiden, deilig kun å kjenne smaken av syre, sødme, kraft, kjøtt, grønnsaker og krydder; ikke for mye verken av det en eller et andre, kun harmoni med karakter. Kanskje var det innslaget av muskat og kanel som var det som gjorde det lille ekstra.

Dolce bestod av tre kakestykker, sjokoladepudding, panna cotta og hasselnøttkake. Gode hver for seg, men himmelsk sammen.

Kaffe og undring. Ble jeg noe klokere på hvorfor Slow Food startet nettopp her? Ikke helt, men det var vel noe med kjærlighet til råvarer, gleden over god mat, tradisjoner, klima og den italienske væremeåten og sampillet mellom de elementene som utløste den langsomme protesten mot all vår travelhet og måte å forvalte mattradisjoner, verdsette produsenter, kompetanse til kokker og moder jord.

 

 

 

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *