Piccollo é Bello

finito for Rino og hans pizzeria.

Mye regnvær i fellesferien 2007 førte til at familen ble «klimaflyktninger» og tok en ukes solpause nede på rivieraen. Et dagsbesøk til vår ferieby Arma di Taggia på den Italienske siden måtte vi selvfølgelig få til. Vi besøkte byen 31. juli. Alt var nesten ved det gamle i denne rolige italienske byen. Likevel var det litt trist å se at vårt stamsted gjennom ti år hadde opphørt.

Ingen liflige dufter av tomat og stekt brød , latter og glede var å finne på Piccollo e Bello. Alt var lukket og låst.

Vi takker Rino for hans fantastiske pizza, uformelle stil og operasang som vi har hatt gleden av hvert år siden 1997. Vi håper han som pensjonist får en fin tid sammen med kona og datteren Paula.

Komplimente. Grazie mille

Rino på Piccollo é Bello

Vår pizzeria i Arma di Taggia

Vårt første besøk hos Rino på Piccolo é Bello ble en åpenbaring i det å smake på den gode pizzaen. Vi glemmer aldri den første biten vi smakte en sommerdag i forrige årtusen. Rino på Piccolo e Bello introduserte oss for den ekte italienske pizza. Vi bsøkte  hans pizzeria i Arma di Taggia første gang sommeren 1997, og vårt forhold til pizza ble varig endret.

Sommeren 2006 var vi også innom spiste og koste oss, med pizza og hyggelig samvær. Rino fortalte at han hadde planer om å pensjonere seg. Vi har vært med Piccolo é Bello under storhetstiden til Rino på 90-tallet der Rino sang – O Sole Mio –  for for de voksne, lekte med barna under bordet og serverte ispinner.  Nå var Rino ikke så sprudlende som før, gjestene var færre; likevel glimtet i øyet og røverhistoriene var der fortsatt.

Har du først smakt en ekte italiensk pizza, slik vi har fått hos Rino; lagd med gode råvarer og «amore»,  så er du hekta. Du spiser knapt ferdigpizza etterpå.   Matentusiaster som Rino og likesinnede bidrar til at du opparbeider deg en lidenskap ovenfor Italia og må stadig vekk reise tilbake. For min del ble det tiende gangen i 2006,  støvellandet sør for alpene slutter aldri å imponere.